|
Fredrikstad-musikeren Emil Andreassens andre viseplate er en videreutvikling av den første, «Vårepler» fra 2001. Også «Vintermoreller» har en klar viseprofil, men på enkelte av låtene har gitaren fått følge av munnharpe, cello, trompet, bass, trommer - og sag!
Det er meget sjelden kost Andreassen byr på. Visesang preger ikke musikkmiljøene rundt omkring og vi har inntrykk av at viser er «ut». Det bryr ikke låtskriveren, gitaristen og sangeren fra Rolvsøy seg en døyt om. Det viser han til gangs på denne plata.
For her finnes ingen billige klisjéer, banaliteter og flørt med lettvinte musikalske og tekstmessige løsninger, som kanskje kunne tenkes «å selge». Dette er visetapning i sin mest originale form. Melankolsk og ettertenksomt der Oslodikteren Fingil Eistads ektefølte, lyriske tekster passer som hånd i hanske til Andreassens litt intense musikk. Dette er god musikk som krever sin lytter.
|
|
